Om å være noe en ikke er

I april i år 2008 fikk bestemor nok av Dagsrevyen. Det var forsåvidt ingen dramatik rundt dødsfallet, ei heller begravelsen. Det er jo vanlig at det dukker opp familie og venner til både avdøde, og avdødes aller nærmeste. I bisettelsen er vanligvis ikke fult så mange, men et passelig antall så man ikke kjeder seg. I dette tilfelle kjente jeg nesten alle. Det var ett untak.
Det som var litt spesielt var at det virket som om jeg var den eneste som ikke viste hvem dette var, og nesten alle andre (og vedkommende selv) oppførte seg som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Det er naturlig å gjenbruke spøken som zero punctuation kom med da han anmeldte Orange box; Det er som om du kommer hjem fra skolen en dag, og ved middagsbordet sitter det en hvalross og det virker som om du er den eneste som legger merke til det.

Jeg fikk bemerkelser på at jeg lignet på opptil flere i slekten på min mors side, og hvalrossen kunne konkludere med at «Du må ikke glemme du er en Knutsen». Og la meg gjøre det klinkende klart: Jeg er ikke en Knutsen. Jeg har aldri vært en Knutsen, og kommer aldri til å bli en Knutsen. Jeg har derimot vært i faresonen for å ha (for)blitt en Gundersen eller en Kjær.

Dette er nok et grelt eksempel på hvorfor jeg mener at respekt er noe man gjør seg fortjent til. Familie eller ikke.